Langrenn, hvor krevende er det?

Langrenn er også en skånsom idrett, det er skia som bærer kroppsvekta, det er myke og kontrollerte bevegelser uten harde salg i beina/armer. I langrenn har man normalt også «pauser», nedoverbakker kan gi en god avlastning og restitusjon på stoffskiftet. Man kan også være endel «gratispassasjer» i langrenn ved at man glir en del av distansen på samme måte som syklisten ruller. Samtidig kan bakkene være brutalt bratte, noe som fort fører til belastninger langt over terskel.

 

 

Langrenn er en helkroppsidrett, man bruker derfor mer energi pr. tidsenhet i forhold til de idrettene der man kun bruker beina. Man tåler mange timer trening i langrenn, om enn ikke så mange som syklisten. Fysiske belastningsskader er derfor mer sjeldne i langrenn, mens feiltrening i form av for mye trening i forhold til nivå er veldig vanlig.

 

Prestasjonene i langrenn er som sykling kun relativt målbare der og da i hvert renn, man slipper å høre om rekorder og alt stresset det kan føre til. Utstyret og behov for støtteapparat i langrenn har blitt en utfordring. Skal man hevde seg koster det mye å ha mange skipar i to forskjellige stilarter med det rette spennet, rett slip, rett glider og festesmøring i klassisk.

Man kan greie å spise og drikke brukbart i langrenn uten for mye magebesvær. Konkurransen i langrenn er mer begrenset grunnet naturlige klimatiske forhold, det er et mer begrenset antall land som driver med nordiske skigrener.

Den norske nasjonale konkurransen er imidlertid stor, det er få idretter som har mer deltakere i et NM. Man må vel kunne si langrenn er en sikker idrett å drive, det er sjelden man opplever fall som er farlige. Den største risikoen er vel barmarkstreningen med rulleski, den kan være svært risikabel.

 

foto: langrenn.com

 

Artikkelen fortsetter i morgen

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits